Mening | Problemene med Kinas økonomi starter på toppen (2023)

Dette er et farlig øyeblikk for Kina. Tallene viseren stoppende økonomi, men det er en langt mer dyp bekymring. kinesiske forbrukere og bedriftermister selvtillitenat deres regjering har evnen til å gjenkjenne og fikse økonomiens dyptliggende problemer. Hvis president Xi Jinpings regjering ikke takler dette grunnleggende problemet, vil andre tiltak ha liten innvirkning på å stoppe den nedadgående spiralen.

Mr. Xis regjering harprioriterte statlige virksomheter, som hugger tett opp til det kinesiske kommunistpartiets linje og er under direkte regjeringskontroll, over privat sektor. Teknologiselskaper, inkludert høytflyvende fintech-bedrifter som Ant Group, som ble sett på som å ha vokst seg for store og kraftige, har blitttvunget til å bryte oppinn i mindre enheter og er nå underlagt mer statlig kontroll. Inngrepet, som ble intensivert etter at Xi strammet grepet om makten sent i fjor da lovgiverenendret grunnloven, som tillater ham å forlenge sin regjeringstid, har også omsluttet private selskaperinnen utdanning og andre sektorer. I tillegg er regjeringens tilsynelatendefiendtlighet mot utenlandske virksomheterMidt i økende geopolitiske og økonomiske spenninger med USA og andre vestlige land – som kan påvirke Kinas evne til å opprettholde tilgang til globale markeder og teknologi – forverrer tapet av tillit.

Regjeringens uvilje til å endre sin stadig mer uholdbare "null Covid"-politikk, etterfulgt avden brå reverseringenav denne politikken i desember i fjor, undergravde tilliten til politikkutformingen ytterligere. Dette tillitsproblemet er tydelig iden lunkenprivate investeringer og svakt husholdningsforbruk det siste året. Gjenspeiler deres bekymringer om økonomiske utsikter, husholdninger sparer mer ogbruke mindrepå store billettersom biler. Kinas valuta, renminbi,faller i verdisom kapital strømmer ut av landet og utlendingerbli mindre villigå investere i Kina.

Den bekymringsfulle kognitive dissonansen mellom regjeringen og gründere ble tydelig under en nylig tur jeg tok til Kina. Det var slående hvordan tjenestemenn i Beijing virket relativt glade for økonomien og hevdet at nok hadde blitt gjort de siste månedene.for å berolige gründereat de ble sett på som viktige bidrag til økonomien. Entreprenører, på den annen side, mente at regjeringens handlinger talte høyere enn dens ord, og at tiltak som ble tatt for å kutte vellykkede virksomheter ned til størrelse var klare indikasjoner på dens fiendtlighet mot privat virksomhet.

Realiteten, som Beijing ser ut til å erkjenne bare motvillig, er at privat sektor er avgjørende for å holde økonomien i gang. Arbeidsstyrkenkrymper, som etterlater produktivitet som nøkkeldriveren for vekst. Private foretak, som gjorde landeten global lederi digitale betalinger har for eksempel en tendens til å være langtmer innovative og produktiveenn å lure statlige virksomheter. Regjeringens ønske om åoppmuntre innenlandsk innovasjon og endre økonomienmot høyere teknologi og grønn teknologi kan ikke bare stole på store statlige virksomheter.

Små og mellomstore bedrifter, spesielt i den mer arbeidsintensive tjenestesektoren,er viktige for sysselsettingenogså. På tross avrask vekst i bruttonasjonalproduktetde siste tiårene har den kinesiske økonomienikke vært i stand tilå generere mange nye arbeidsplasser, fordi mye av den veksten har kommet fra industriinvesteringer, og regjeringen har forsøkt å kutte arbeidsplasser fra oppblåste statlige virksomheter. I en tid med avtagende vekst blir dette en spesiell bekymring, som det fremgår av stigningenungdomsarbeidsledighet, som utgjør en risiko for sosial stabilitet.

Den stadig mer sentraliserte og ofte egensindige karakteren av politikkutforming under Mr. Xi har også skadet tilliten. Et eksempel kommer fra eiendomssektoren, som Beijing lenge har stolt på som ensentral kilde til vekst— og som var blitt markertved spekulativ aktivitet, delvis på grunn av regjeringens politikk som økte tilgjengeligheten av boliglånsfinansiering. Den kinesiske regjeringen har med rettela litt luftut av denne boblen, blant annet ved å begrense finansiering for flere boligkjøp og ved å stramme inn kvalifikasjonsbegrensninger.

Noen eiendomsutviklere fortalte meg at de forsto begrunnelsen bak regjeringens handlinger, men ikkeden brå måtender noen politiske endringer ble introdusert, noe som ga dem liten tid til å tilpasse seg. Dette har angivelig ført tilet kraftig falli boligpriser og byggeaktivitet, som regjeringen nå har forsøkt å kompensere for vedreversere noenav restriksjonene. Slike brå politikkskifter vekker neppe tillit. En oppfatning er at tjenestemenn i Beijing «lever over skyene», og mangler en full forståelse av hvordan deres holdninger og retningslinjer påvirker bedrifter.

Private virksomheter ser bekymringsfulle tegn på retorikk som kan få praktiske konsekvenser. Mr. Xis"felles velstand"-initiativ, introdusert i 2021 ogoffisielt beskrevetsom et forsøk på å dempe offentlig uro om økende inntekt og formuesulikhet, har vellykkede gründere blitt tolket som rettet direkte mot dem. Initiativet, som har ansporet til regulerings- og anti-korrupsjon, har tjentsom en kosmot private virksomheter samtbankerogselv offentlige tjenestemennviker fra partilinjen.

Regjeringens svar på trommeslaget av bekymringer om økende ungdomsarbeidsledighet var åskrubb utløsningenav disse dataene. Ved å gjøre det, ser det ut til å tro at spredningen av dårlige nyheter ligger bak tapet av tillit. Tilsvarende, selv når det blir tydelig at prisene på varer og tjenester faller på grunn av svak etterspørsel og overkapasitet i enkelte bransjer, vil regjeringenhar skjøvet tilbakemot snakk om deflasjon. Investorer og analytikere utenfor Kinahar sagt at de nylig har blitt nektettilgang til noen av tjenestene levert av Wind Information, en privat database med bedrifts- og finansdata som hadde blitt brukt til å flagge bekymringer om Kinas finansmarkeder.

Selv om den ikke offentlig har erkjent alvorligheten av den økonomiske situasjonen, er det tegn på at den kinesiske regjeringen er klar over at sammenløpet av innenlandske og eksterne vanskeligheter skaper en deflasjonsspiral som vil bli stadig mer utfordrende å snu.

Sentralbanken nyligkutte renten, men billigere og mer rikelig kreditt vil ikke få husholdninger eller private bedrifter til å bruke mer hvis de er engstelige for fremtiden. Flyttingen kan også forverre valutasvekkelse og kapitalflukt. Tiltak for å kutte inntektsskatter og styrke utgiftene til helse og utdanning kan bidra til å styrke husholdningenes forbruk marginalt. Likevel kan slike tiltak ikke utgjøre mer enn plaster.

Den virkelige utfordringen er for regjeringen å eksplisitt erkjenne at uten et sterkt forhold til sin private sektor, er håpet om å transformere økonomien til en høyteknologisk økonomi som er i stand til å generere mer produktivitet og sysselsettingsvekst, urealistiske. Den må støtte opp om denne anerkjennelsen med konkrete tiltak for å støtte privat sektor, inkludert liberalisering av finanssektoren som vil bidra til å lede flere ressurser til private bedrifter i stedet for statseide. Åpenhet om informasjon og om politikkutformingen vil hjelpe regjeringen mye mer.

President Xi kan gå inn for et kommando- og kontrollsystem, men han lærer at tillit i privat sektor er det vanskeligste å kontrollere. Og likevel er det avgjørende for å realisere hans visjoner for den kinesiske økonomien.

The Times er forpliktet til å publisereet mangfold av bokstavertil redaktøren. Vi vil gjerne høre hva du synes om denne eller noen av artiklene våre. Her er det noeTips. Og her er e-posten vår:letters@nytimes.com.

Følg New York Times Meningsseksjon påFacebook,Twitter (@NYTopinion)ogInstagram.

Eswar Prasad er professor ved Dyson School ved Cornell University, seniorstipendiat ved Brookings Institution og forfatter av «The Future of Money».

Kildefotografi av Phill Magakoe/Agence France-Presse — Getty Images.